Dersom du tar turen via riksvei D-224 til regionen Prisavska Ravnica i Sunjadalen, finner du kommunen Sunja.
Kommunen ligger i skjæringspunktet mellom Sisak, Hrvatska Dubica og Hrvatska Kostajnica. Den geografiske plasseringen har vært en naturlig årsak til at Sunja har vokst frem som samfunn.

Det er vel verdt å bli værende i dette sjarmerende området, som først ble nevnt i ulike dokumenter så tidlig som i det 14. århundre.

Sunja ble styrt av den kroatiske aristokratiske familien Keglević i begynnelsen av det 16. århundre, og var senere under tyrkisk herredømme og militærstyre før sivile krefter tok over makten.
Fra slutten av det 19. århundre og frem til i dag har Sunja opplevd både oppturer og nedturer, mye på grunn av krigene som har herjet i området. 1. og 2.verdenskrig, og spesielt krigen i Kroatia på 90-tallet satte sitt preg på området og Sunja ble et kjent sted for mange.

I dag er Sunja hovedkvarteret i kommunen som dekker 288.2 km2 og som omfatter 40 lokalsamfunn. Området har 5, 745 innbyggere som driver med jordbruk, dyreoppdrett, og handel.

Kirken St. Maria Magdalena i Sunja er bygget mot slutten av barokkperioden i 1824, og har stor arkitektonisk verdi.
Sunja utmerker seg med sin tradisjonelle arkitektur, sine folkedrakter, hester og jakthunder, og sitt pittoreske landskap.

TRADISJONELL ARKITEKTUR

Omgivelser og levemåter skaper ulike tradisjoner. Sunja lå tidligere under vann, og har vært preget av stadige oversvømmelser. Samtidig er det et område rikt på eikeskoger, som igjen har vært med på å forme materialet og måten å bygge hus på.

Husene er bygd av lokal eik med karakteristiske flettemønstre og det kroatiske "hjørnet".
Eikeplankene er horisontalt plassert og avrundet med trepinner.
Etetasjes hus hadde tradisjonelt et kjøkken i midten og rom til siden, mens fleretasjes hus, "čardaci," hadde lagerrom i første etasje, med kjøkken og rom i 2.etasje.
I dag har kjøkkenet blitt flyttet til første etasje i og med at det ikke lenger er noe frykt for oversvømmelser.
Husene vender vanligvis med fasaden mot gaten. Husdekorasjoner i alle slags størrelser pryder trapper, tak, verandaer og uteområder. Ofte ser man dekorative utskårne detaljer på utsiden av husene.

For snekkere var treskjæring selve kronen på verket, noe som viste til snekkernes selvlærte byggeferdigheter. Det var på denne måten snekkerne undertegnet sine mesterverk, som i dag er over 200 år gamle.
Enetasjes hus og fleretasjes hus - "čardaci" har også tilbygg laget av samme eikematerial. Slik har Sunja lykkes i å bevare sine historiske verdier.

FOLKEDRAKTER

Folkedraktene fra Sunja representerer en bestemt type folkedrakt. I andre halvdel av det 19. århundre fikk folkedraktene sitt karakteristiske kjennetegn som bestod av hvite tråder på en diskret gul bakgrunn.

Effekten av "hvitt på hvitt" ga folkedraktene et aristokratisk og pyntelig utseende.
Om den hvite fargen dukket opp på grunn av sorg eller på grunn av mangel på fargetråd er et spørsmål folk stiller seg den dag i dag.
Mønsteret er oftest vevd inn i gjennomsiktig lin, "Redina", eller i et overdådig blomsterbroderi i barokkstil kjent som "tvez po tvezu." Broderi og veving indikerte som regel en høy grad av kunstneriske og tekniske ferdigheter.

Kvinnene i området la ned størst broderiarbeid i "poculice" (capser) og "pece" (skjerf). "Poculica" og "Peca," var deler av hodeplaggene som ble brukt av gifte kvinner. Hodeplaggene var brodert, i motsetning til resten av kostymet.

Bruken av røde blomster var et resultat av barokkstilen. "Parta" (dekorativ krone) ble vanligvis brukt av ugifte kvinner idet de hadde blitt tilbudt ekteskap. «Partaen» er brodert i en pittoresk stil og dekorert på en spesiell måte.

Fra og med slutten av det 18. århundre ble antrekkene prydet med rader av røde korallperler som så ut som et smykke. Rundt midjen ble antrekkene prydet med et rødt belte, og på føttene brukte man som regel lave sorte sko med hæl, eller sorte støvler opp til knærne på vinteren. I løpet av vinteren ble det brukt "zobuni" (frakker), som enten var røde, blåe eller hvite.

KROATIASK POSAVAC

Kroatisk posavac er en hesterase som både i forhold til kroppsvekt og temperament tilhører gruppen av kaldblodige hester. Analyser fra blodet til den kroatiske hesterasen viser at de er etterkommere av en polsk hesterase.

Hesten er et resultat av krysning-avl påvirket av mennesker og beitet de har vært omringet av på Lonjsko Polje.

Det er allment kjent at formålet til hester påvirker deres egenskaper. Siden denne type hesten ikke lenger blir brukt i landbrukssammenheng, har den lagt på seg. Den tiltrekker seg ofte oppmerksomhet med sitt utseende: sitt smale og lange hode, store øyne, små korte ører, hover med lange hår som vokser ut, buskete hale og frodige manke.

Den har et dypt bryst som er bredt og langt, buede ribben, bred og hengende rygg, avrundet snute, og hover som er utformet for å bevege seg rundt på et myrlendt terreng. Den kroatiske hesterasen utmerker seg med sin gode natur, lydighet, trofasthet, utholdenhet og underdanighet. Oftest er fargen rødbrun (bay), raven (svart) eller grå.

På grunn av mekaniseringen av landbruket har antall hester avtatt i løpet av de siste tretti årene.

POSAVSKI GONIČ

Posavski gonič tilhører den sjeldne innfødte kroatiske rasen av jakthunder. Rasen har blitt avlet siden det 16. århundre, spesielt i Sunja.

De eldste skriftlige dokumentene som henviser til denne rasen stammer fra det 14. århundre og er bevart i bispedømmet i Dakovo. Siden denne hunden brukes i jakt som en Drever, kan den ikke være for høy eller for tung.

Den har en fast kropp og tykk og sterk pels. Fargen er som regel gylden rødbrun, men kan variere fra gyllen gul til mørk brun.

Den har ofte hvit pels rundt hodet og rundt halsen, på brystet og magen, leggene og tuppen av halen. Nesen og øynene er mørke. Rasen er kjent for sin smidighet og hurtighet og det å ha et overraskende utrykk i ansiktet. Hundens bjeffing er tydelig, klar og høy i tonen.

Denne rasen ble sertifisert som en unik rase i 1955; fikk navnet "Posavski Gonić" i 1959; og ble sertifisert på nytt i 2003.

Hundene er eksepsjonelt verdsatt i området på grunn av sin hastighet, smidighet, lydighet og lojalitet til sin eier.

GRADUSA GROTTEN

Gradusa-grotten har i lang tid vært kjent blant den lokale befolkningen, men det er imidlertid kun ved senere tids speleologiske undersøkelser at en har oppdaget ulike verdifulle speleologiske fenomener i grottens undergrunn. Undersøkelsene har blitt utført av medlemmer fra speleologisk avdeling ved universitetet i Zagreb.

Grotten ligger i landsbyen Velika Gradusa, og inngangen til grotten ligger ved et forlatt steinbrudd. Grotten representerer en tidligere nokså ukjent naturressurs i dette området.

Gradusa grotten ble dannet av underjordiske hulerom som ble til gjennom prosessen av karstifiseringen av bergarter. Bergartene som grotten vokste ut av ble til ved å etterlate seg sedimenter i havet, som en gang dekket hele regionen. Ettersom havet trakk seg tilbake og steinene kom til overflaten ble det opprettet muligheter for utvikling av underjordiske kamre. I de nydannede hulerommene, i mørket av undergrunnen, begynte et nytt liv - vann drypte inn og steinornamenter vokste frem.
Denne historien begynte for rundt 10 millioner år siden, og fortsetter frem til den dag i dag.

Inngangen til hulen ble åpnet gjennom steinbruddsvirksomhet. Selv om det ikke er kjent nøyaktig når arbeidet med steinen i Gradusa startet, dateres arbeidet tilbake til da det osmanske riket styrte store deler av området. Siden den gang har inngangspartiet blitt en mer tilgjengelig del av grotten, og har trolig blitt besøkt fra tid til annen. Likevel viser de siste speleologiske undersøkelsene av grotten ingen tegn til menneskelig aktivitet og vandring gjennom tunnelene.

Vanskelige trange passasjer, delvis oversvømte tunneler og glatte, gjørmete vegger, gjør at grotten faller inn under en svært krevende speleologisk kategori. Innsatsen har derimot, med å få innpass i den første delen av grotten har derimot blitt rikelig belønnet med funn av verdifulle ornamenter. Den spesielle morfologien vanskeliggjorde leteprosessen i begynnelsen, slik at grottens 455 meter ble først oppdaget etter gjentatte forsøk i løpet av et helt år.

Grottens hovedtunnel går fra nordvest til sørøst. Like før halvveis, skilles veiene; hvorav en er en blindvei på bare 12,5 meter, mens den andre ender i det vannfylte gulvet.

På grunn av denne trange veien, og behovet for dykkerdrakter for å komme seg videre, har ikke denne retningen blitt ytterligere utforsket. De oversvømte delene av hovedtunnelen svinger seg inn i tørre seksjonene, mens utgangen derimot er fullstendig oversvømt.

Den mer vide, og tørre delen av tunnelen er utsmykkket med ulike ornamenter - stalaktitter, stalagmitter, og draperier i stein. I den bakre delen har det blitt gjort forsøk på å grave en passasje der det har vært antydninger til en videreføring av tunnelen. Et lysbilde av steinene sette imidlertid en stopper for antakelsene. Ved siden av hovedtunnelen, er det en annen sidepassasje som svinger seg ut av inngangskammeret og som går ned til det vannfylte gulvet. Resten av tunnelen er fullstendig oversvømmet, hvilket gjør videre fremgang umulig.

I dag gir denne grotten ly til en stor koloni av flaggermus som kan observeres ved solnedgang idet de flyr ut av den smale inngangen til grotten. Dette kan umulig være den eneste inngangen til Gradusa grotten, men det er den eneste kjente så langt. Når det kommer til andre innganger til grotten, ville det definitivt vært verdt bryet å rødføre seg med de lokale flaggermusene.

Tilsammen har 19 speleologer og medlemmer av speleologisk avdeling ved universitetet i Zagreb deltatt i undersøkelser av grotten. Deres forskning har blitt dokumentert og formidlet gjennom digital foto og ved å ha utarbeidet en detaljert grunnplan av grotten.

Matije Gupca 33, 44210 Sunja
Phone +385921697248
E-mail: 
facebook